Hva er matadoravl?

Matadoravl er definert som når en hund får 5% av antallet registrerte valper i rasen i en femårs periode. Har en hund oppnådd matadoravlsgrensen, er det ikke anbefalt at denne hunden får flere avkom i løpet av sin levetid. For grand danoisens del vil dette ved siste beregning si at en hannhund eller tispe ikke skal ha mer enn 14 valper registrert etter seg totalt sett. 

Hvorfor er det viktig?

For å få svar på dette må vi gå til genetikken. En valp arver halvparten av sine arveanlegg fra mor og den andre halvparten fra far. Mange sykdommer er såkalt recessive, man må få ett anlegg fra mor og ett fra far, før individet blir sykt. Har valpen fått ett anlegg for en recessiv sykdom fra mor, men ikke fra far, vil valpen være helt frisk, men valpen vil være bærer av sykdommen. På denne måten kan sykdommen "gjemme" seg lenge i en rase. Sykdommen gjemmer seg helt til det er mange som er bærer og man tilfeldigvis kommer til å pare to bærere med hverandre. Dersom enkelte individer får lov til å spre sine gener gjennom store deler rasen er det en stor risiko for at akkurat dette kommer til å skje. 

Fido er en storvinner på utstilling, han er frisk og fin og alle strømmer til for å pare sin tispe med Fido. Fido blir far til mange, mange kull, og alt virker fint og greit. Det man ikke visste var at Fido var bærer av en recessiv sykdom som kanskje var nærmest ukjent i rasen. Fido har nå spredd sitt arveanlegg for sykdommen til en masse valper - statistisk sett vil halvparten av alle valpene Fido er far til, ha det anlegget som gir sykdom. Ingen vil merke noe til Fidos anlegg for denne sykdommen før etterkommerene til Fido blir paret med hverandre, da vil sykdommen plutselig begynne å dukke opp her og der. Til å begynne med tenker kanskje oppdretterne at dette er skikkelig uflaks, og de fortsetter å avle som før. Men etter et par generasjoner så kan ikke dette tilskrives flaks eller uflaks, for nå dukker sykdommen opp over alt. Nå har du en god del syke hunder og mange, mange bærere.

Nå har rasen fått et stort problem, og oppdretterne må begynne å fjerne arveanlegget for sydkommen i rasen. Tar man konsekvent ut alle syke dyr fra populasjonen, vil man etter 30 generasjoner ha redusert antallet syke dyr ned til 0,1%, men du har fortsatt 5% bærere i rasen. Dersom man antar at det er ca. 3 år i en generasjon vil det ta 90 år før man er nede på dette nivået! Og ikke minst, etter 90 år er det fortsatt 5% bærere slik at det vil raskt bli mange syke hunder igjen dersom man slipper opp på kravene. 

Det store problemet er at man ikke kan se på hunden om den er bærer av sykdommen, selv er den jo frisk og fin. Finnes det en gentest er oppgaven enklere. Da kan man teste avlsdyrene og man kan finne de hundene som er "fri", dvs. de som ikke har noe arveanlegg for sykdommen. Bærere kan også brukes i avlen, men begrenset og kun med hunder som er fri. Jo flere bærere man bruker, jo mer vil man forlenge problemet fordi man jo da fortsetter å spre anlegget for sykdommen, men det vil aldri komme en syk hund ut fra en paring mellom en som er fri for anlegget og en bærer. 

Men det kan ikke være så ille?

Jo, det er faktisk det! Mange bernersennenhunder dør av krefttypen histiocytært sarkom, alle tilfellene kan spores tilbake til en bestemt sveitsisk hannhund. Hans barnebarn var en storvinner i USA og spredte genet rundt i hele bestanden.

Svært mange av rasen dobermann dør av dilatert cardiomyopati. Dette kan spores tilbake til flere populære hannhunder på 1950-tallet.

Dvergschnauzere er svært utsatt for å få en infeksjon forårsaket av en bakterie som heter mycobacterium avium. Dette skyldes en populær hannhund som levde på 80-tallet og som nå finnes i hunder av rasen over hele verden.
(Kilde: kursmateriale til Institute of Canine Biology) 

Konklusjon

Overbruk av en hannhund i løpet av en generasjon kan ha en mye større genetisk påvirkning på en rase enn årtier med nøye planlagt avl! De eneste som tjener på matadoravl er genetikere som utvikler og tilbyr DNA-tester!

En grand danois skal ikke ha mer enn 14 avkom etter seg i hele sin levetid. Får den mer enn 14 avkom er dette matadoravl. Merk at dette gjelder både tisper og hannhunder.

Skal du pare din tispe, tenk alltid på hvor mange valper hun har fra før av, og sjekk hvor mange valper hannhunden du ønsker å pare med har et-
ter seg. Har en eller begge mer enn 14 bør paringen ikke gjennomføres! Det er heller ingen lur tankegang å bruke en hannhund som er brukt ukritisk mye i utlandet, og særlig ikke en som er brukt mye i Norden. 

Tankegang som at «det gjør jo ikke noe om bare jeg gjør det» er ødeleggende for rasen! Det er dessverre svært mange som tenker slik! Oppdrett skal alltid foregå med det beste for rasen for øyet og ikke for egen vinnings del.